Alexander L. Kielland-ulykken

En oljeplattform er ikke bare en arbeidsplass for flere hundre personer samtidig, men er også boligen man har som oljearbeider ute i nordsjøen. Den 27. mars skjedde det som ikke skulle skje: Boligplattformen Alexander L. Kielland kantret etter at ett av plattformens fem bein ble revet i stykker av høy sjø. 123 mennesker omkom i ulykken.


Av de 212 menneskene som holdt til på boligplattformen Alexander L. Kielland den fatale vårdagen i 1980 ble 89 reddet. Boligplattformen som lå stasjonert på Eko-fisk feltet i nordsjøen kollapset totalt av bølgene.

Strengere krav
Det ble raskt nedsatt en komité som skulle se på årsaken av ulykken og om kravene var overholdt eller om man i det hele tatt trengte nye og strengere krav til sikkerheten. Konklusjonen var at det måtte innføres bedre reserve flyteevne for alle flyterigger stasjonert på norsk sokkel. Selv om været var dårlig med vindhastighet opp til 20 m/s og bølgene så høye som 8 meter skulle ulykken aldri ha skjedd.

Hovedredningssentralen varslet
Det var like før 18:30 at man hørte et kraftig smell og man trodde da at det kanskje kunne være en eksplosjon. Det kraftige smellet ble etterfulgt av et skjelv og vibrasjoner, noe som var vanlig i slikt uvær, men da bortsett fra smellet. Det gikk ikke lang tid nå før plattformen hellet hele 30 grader og veltet 45 grader over. Telegrafisten ombord på Alexander L. Kielland fikk sendt ut Mayday signalet som ble fanget opp av Baste Fanebust som var skipskoordinatoren på Ekofisk feltet. Alle skip ble så dirigert i retning boligplattformen og ulykkesstedet. Hovedredningssentralen for hele Sydnorge ble så varslet og 18:42 var alle skip i nordsjøen varslet, i tillegg til alle i Tyskland, Nederland, Skottland og Danmark. Av de 89 som overlevde ulykken hadde 59 rukket å ta på seg redningsvest. 4 av de omkomne ble funnet med redningsvest på.

Alexander_L_KiellandKonsekvenser
Det viste seg at under evakueringen hadde man hatt problemer med å frigjøre livredningsbåtene, men også at flere båter hadde falt i sjøen, fordi mekanismen som løste ut båtene hadde gått av for tidlig. Konsekvensen var at også tre personer døde av det høye fallet fra båtene og at man fra nå av måtte benytte frittfallsredningsbåter i stedet.

30 år etter ulykken hadde man en minnemarkering på Smiodden, hvor det også har blitt reist et minnesmerke.